virksomhetsomdømme

Hvorfor tør de ikke å kalle det for feilansettelser?

Det dukket opp en invitasjon i romjula, et seminar med en overskrift som spør om dine ansatte har mål og mening. Referansen til en undersøkelse fra en amerikansk lederutviklingsekspert ville normalt sett blitt oppfattet som en default mot delete-knotten, men dette var en dag hvor jeg allerede var godt i gang med planleggingsfasen for noen foredrag som straks skulle få kreativt oppsop fra spamfilteret mitt.

Introduksjonen listet opp en del tall som fortalte at det bare var 37% av respondentene som hadde en klar forståelse av hva virksomheten hadde som mål og hvorfor, det var bare 20% som var entusiastiske med tanke på mål og mening og som skimtet konturene av troverdighet, tillit, takt og tone, mens det siste punktet kunne fortelle at det bare var 15% som mente at virksomheten gjorde dem i stand til å gjennomføre arbeidet sitt basert på manglende tilbakemeldinger og dårlig oppfølging.

Statistikk og undersøker gir de svarene man forventer på forhånd, som man spør får man svar, og det er derfor jeg ikke har så mye til overs for sånne selskaper som tjener pengene sine på å manipulere fordommer og valgte sannheter. Jeg syns det er litt trist at det finnes noen som får seg til å publisere noe av dette og som tror at det finnes noen som finner glede av å lese det og sist men ikke minst, – vissheten om at det faktisk finnes noen som gjør det. Like før jeg klikket meg inn på denne konkrete invitasjonen så hadde jeg lest en tekst på LinkedIn om norske bedrifter som mangler helhetlig systemer for å integrere sine nye ledere, de blir overlatt til seg selv og slutter kort tid etter oppstart på grunn av manglende verktøy og hjelp til å etablere seg som ny leder i bedriften. Det var en tekst som rettet seg spesielt mot ledere, men det kan godt handle om alle andre. Jeg leste om lederskap og strategi og alle punktene som ramses opp i lignende tekster, alle disse ordene som treffer en masse som liker å fortelle til alle andre som liker å vise at de liker å høre på hvordan andre forteller om dette, som regel etter at en eller annen «fremtredende» person finner sitt snitt til å referere til en sjelden historie fra egne rekker.
Der er bare det at det egentlig handler om noe helt annet.
Det handler om feilansettelser.
Det handler om en skremmende fremvekst av selskaper som hevder at de kan gå inn og rydde opp i alt sølet, det er mulig at de kan det for alt jeg vet, men det som er skremmende er at det er så mange virksomheter som belager seg på at all denne oppryddingen er så lett tilgjengelig i stedet for å rette fokus på å gjøre det riktig med en gang, virksomheter som forherliger prosessen foran resultatet.
Takk for innspill, sier jeg.
Dette er nyttig lærdom til de som ikke tør å bruke et begrep som «feilansettelser» av frykt for å synliggjøre sitt tåkete virksomhetsomdømme og dårlige rekrutteringskommunikasjon, en masse som skjuler manglende forretningsforståelse og erfaringsbasert kunnskap ved å gjemme seg i mengden som underbygger myter og konstruert hokus pokus og lar seg forføre av de som tjener pengene sine på å selge «verktøy» til de som ikke vet hvordan de skal selektere kandidater basert på virkelige faktorer.

Jeg fikk nesten lyst til å melde meg på dette seminaret for å treffe noen av de som ikke er redd for å stå fram for å innrømme at de er så jævlig dårlig til å ansette mennesker. Dessuten hadde det også vært artig å sjekke en virksomhet som hevder at de er gode på lederskap og strategi og alle de påfølgende punktene som ramses opp i lignende tekster og som egentlig handler om relasjoner mellom mennesker, men som ikke bryr seg om at budskapene deres faktisk havner i et spamfilter …
Hmm.
Jeg har ikke tid eller kapasitet, men regner med at det kan finnes noen smartinger der ute som forstår seg på kreativ leadsgenerering.
Sjekk spamfilteret ditt.
Invitasjonen ligger sikkert hos deg, også …

Du får BOB DYLAN med «Most of the Time»

Taperens trøst

Det finnes mange selskaper som liker å snakke om employer branding, men som tydelig beviser at deres oppfatning av dette begrepet begrenser seg til fine ord og uttrykk som er satt sammen på lukkede møterom.
Det er trist.
Det er overraskende mange bedrifter, ikke minst i bemanningsbransjen, som ikke viser interesse for at dette som handler om relasjonskompetanse er en solid underbygger for god rekrutteringskommunikasjon som igjen er den sterkeste kraften for å etablere et positivt virksomhetsvaremerke.

Når du sitter i et kundemøte med dem, noe som jeg gjør ganske ofte når jeg hjelper selskaper med å utforme rammeavtaler, så kommer det ene etter det andre som bevis på at det ikke er noen hjemme.
– «Det viktigste er prosessen», var det en som sa men jeg var litt usikker på hva hun mente når jeg hørte hvordan hun snakket om prosesser.
– «Effektivitet», sier en annen.
– «Rask levering …»
– «Til riktig pris».
– «Kvalitet».
– «Stor CV-base».
– «Liten risiko for feilansettelser».
Det pleier å komme noen andre luftige argumenter også, men jeg syns det er litt rart at ingen nevner hvordan de jobber med kandidatene. Jeg blir også litt forundret over hvor nedlatende mange av disse «konsulentene» oppfører seg i møte med mennesker som kan være inntektsbringende for deres egen virksomhet eller til og med potensielle kunder i framtiden.
– «Registrer din CV i basen vår så tar vi kontakt med deg hvis det dukker opp noe …»
Det magiske ordet i denne setningen er «hvis», og det er et begrep som er like ullent som «kanskje».

Jeg får en del innspill og kommentarer fra seriøse jobbsøkere – ikke minst etter at jeg har bedt om flere – og det er mange som lurer på dette som handler om tilbakemeldinger i rekrutteringsprosjektene.
Vel og merke de som i det hele tatt får noen.
Jeg skal skrive en del om dette i et nytt prosjekt, men fikk lyst til å nevne en gjenganger og da tenker jeg ikke på den som kommer som masseprodusert pjatt fra et elektronisk rekrutteringsverktøy men den som kommer fra en som på død og liv må formidle hvor mange søkere som de har mottatt.
Kult.
Jeg søkte på en jobb.
Det var to hundre søkere.
Det er mye.
Da er det jammen ikke så rart at jeg ikke fikk jobben.

Jeg pleier å formidle til seriøse jobbsøkere at de ikke skal bry seg om andre enn seg selv, det er bare det som betyr noe i en profesjonell jobbsøkerprosess hvor målet er å formidle noe som får de som sitter på den andre siden til å forstå at dere passer sammen.
Da må du være lojal mot deg selv, din identitet og din historie.
Jeg vet at det finnes jobbsøkere som har lest litt for mange tekster fra «eksperter» og «rådgivere» og «veiledere» som messer om hvordan du kan vinne konkurransen om drømmejobben, de tror at det kan være bra for selvfølelsen, den skal liksom vokse dersom man vet at man har vært i konkurranse med x antall andre mens det i virkelighetene ikke er noe annet enn taperens trøst.

Vi hadde en gjennomgang av det som vi foreløpig har samlet inn av tilbakemeldinger hvor så og si alle sammen kunne formidle hvor mange søkere som hadde kommet inn.
Kult.
Jeg har publisert en stillingsannonse.
Det kom inn trehundreogsekstifire søkere.
Det er mye.
Jeg er skikkelig god til å lage stillingsannonser.
Nå er det kanskje ikke sånn de tenker, selv om det er ganske mange som lurer på hva de egentlig tenker om sitt eget arbeid. Det finnes ganske mange som oppfatter dem som gode på selvskryt, men personlig så mener jeg at det bare blir for dumt når de signaliserer at de har en jobb som de ikke behersker. Og er det ikke rart, nesten som en liten kuriositet, at veldig mange av signaturene kan fortelle at de har en sertifisering fra rekrutteringsfaget – noe som får meg til å lure på om det står beskrevet i de gode prosessbeskrivelsene deres at de må huske på å føre opp et antall til alle som mener at de trenger å vite at de ikke fikk jobben.
Prosessen er jo viktigere enn resultatet.
Eller hvordan var det igjen?

Employer branding handler om å bygge sterke relasjoner til eksisterende og potensielle ansatte, det vil si hele reisen fra du hører om en virksomhet til du begynner å jobbe der, har det bra på alle måter og til og med velger å slutte med flagget til topps når den dagen kommer og du lever videre i rollen som en god ambassadør. Det er overraskende mange selskaper som ikke vet hvordan man bruker jobbsøkerprosessen til å utvikle sitt eget virksomhetsvaremerke, man får alt i fanget og klarer ikke en gang å se hva det er.
Er det mulig, liksom.
Ja, alt er mulig når man snakker om mennesker som egentlig burde jobbet med noe helt annet, spesielt de som har fått bemanningsbransjen til å utvikle seg til en svinedyr annonseringstjeneste.
En jobbsøker tar med seg mer ut av en jobbsøkerprosess enn mange av de som skal ansette noen tenker over. Det kan være alt fra mismatch mellom innholdet i en stillingsannonse og hva man snakker om i den første introduksjonen til dårlig oppførsel i form av grill og drill på et eventuelt intervju.
Hvis man i det hele tatt kommer dit.
Undersøkelsen gir foreløpige indikasjoner på at de som sitter i den andre enden ikke tar seg tid til å lese alt som kommer inn, noe som får tilbakemeldingene deres – de få som kommer – til å bli enda tåpeligere.
Takk for søknaden din.
Neste gang du ser en stilling fra oss som ligner, så bør du drite i å søke.
Nå er det kanskje ikke noe sånt de burde finne på å skrive, selv om det hadde vært en god tilbakemelding som sikkert ville blitt oppfattet som bedre enn den som de eventuelt velger å legge ut, men det er faktisk sånn det blir oppfattet fra de som ser dere fra utsiden og som definerer og markedsfører deres virkelige virksomhetsvaremerke.

– «Jeg tenkte på alt jeg ville gå glipp av og at det meste i livet går man faktisk glipp av og det var en mager trøst, men likevel en trøst …»
– Lars Saabye Christensen

Dagens tekst dedikeres dere som vet hva dere gjør og som er stolte av jobben deres og faget som dere utfører.
Man hører jo aldri om dere, og det er jo sånn det ofte blir. Ingen selskaper er nevnt, men det er mest med vissheten om at det er menneskene som jobber der som gjør forskjellen.
Vi skulle gjerne sett noen positive innspill som handlet om dere, men de lar vente på seg, noe som selvfølgelig frister oss til å tro at flinke folk er mer opptatt av å gjøre jobben sin i stedet for å snakke om det.
Vi ønsker i hvert fall ikke å tro at det er så få av dem …

Kandidatopplevelsesundersøkelsen

Jeg har noen i flinke folk i nettverket mitt som har laget en undersøkelse som skal kartlegge hvordan det oppleves å søke jobb hos norske bedrifter, et interessant påfunn som forhåpentligvis kan gi resultater som kanskje kan få arbeidsgivere til å tilpasse søknadsprosessen til ønskene fra de som søker. Det er nemlig ikke sånn at alle rekrutteringsprosesser er preget av respekt, åpenhet og integritet …


Jeg var initiativtaker til noe lignende tidligere, vi forsket på dårlige stillingsannonser og oppfølging og tilbakemelding i jobbsøkerprosesser hvor det var et par selskaper i bananabransjen som skilte seg ut i negativ forstand, – ikke overraskende er dette aktører som er ganske synlige og som ønsker å fremstå som aktive på sosiale medier.
Noen tror at det er nok.
Noen tror at det holder med å signalisere et ønske om å fremstå som ett eller annet.
Det er det ikke.
Det er nevnt med vissheten om at dette er en slags uskyldig talemåte eller en populær fremstillingsform, men på den annen side så kan det gjemme seg noe langt mindre uskyldig i et omdømmespråk som forteller at det ikke har så mye å si hvem du er bare du fremstår som noe bestemt. Det er som om et omdømmespråk undergraver et seriøst arbeid med etikk og verdier og moral siden det handler om å være og ikke om å fremstå.
Det er ikke bra.

Jeg arrangerte en samling i helgen hvor jeg hadde en stor gruppe med jobbsøkere tilgjengelig, de var selvfølgelig svært begeistret for denne kandidatopplevelsesundersøkelsen hvor det fine med disse menneskene er at de har en rimelig høy søknadsfrekvens. Det var imidlertid en fyr som tok opp et viktig poeng ved å stille et spørsmål om hvor subjektivt denne undersøkelsen vil vise seg, han mente at en jobbsøker som ikke fikk jobben ville fremstå som negativ.
– «Nei», poengterte jeg.
– «Der tar du tar feil … hvis du lar resultatet av din egen innsats påvirke inntrykket ditt, så har du ikke skjønt noen ting … det er nemlig ikke alt som handler om deg».
– «Hva … mener du?»
– «Dette handler om hvilken opplevelse du har fått rundt hele jobbsøkerprosessen, den handler om inntrykk og mennesker og hele pakka som påvirker en jobbsøkerprosess … du kan like så godt snu på det og tenke på hva som skjer hvis du får en jobb som du ikke passer til … bare fordi resultatet gikk din vei der og da, så forteller det at prosessen ikke kan ha vært god, skjønner du?»
– «Nei», nølte han.
– «Jeg blåser i prosessen så lenge jeg får jobben, det er jo det eneste som betyr noe …»
– «Selv om du er en feilansettelse og må rykke tilbake til start?»

Jeg vet at det finnes noen som lurer på hva som ligger bak min definisjonsdifferanse på en «jobbsøker» og en «seriøs jobbsøker», og denne fyren er et godt eksempel på akkurat dette. Han er for øvrig av den typen som vifter med begreper som urettferdighet og mavefølelse og trynefaktor og annet pjatt når han griner i mediene for at han ikke en gang kommer på intervju til jobber som han mener at han er kvalifisert for.
Jeg har snakket med han før.
Jeg har sagt at dette med å være kvalifisert inkluderer veldig mye mer enn å ha et tall på et vitnemål.
Nok om det.
Glem han og flytt fokus på de andre som var med, de som kjenner seg igjen i viktigheten av å kunne identifisere seg med arbeidsgiveren sin. Det er nettopp dette som er poenget med employer branding, noe som kan oppfattes som «fine ord» for en seriøs jobbsøker som finner ut at det er alt for mange virksomheter som jobber med dette i lukkede møterom, gjerne basert på innspill fra en nyutdannet spire fra HR og en merkebevisst markedsperson som har fått med seg en ekstern konsulent som alibi når de presenterer et resultat for ledelsen hvor de forteller at det kan være smart å fremstå som sånn eller sånn mens de i virkeligheten ikke har filla peiling på hvordan de faktisk blir oppfattet av mannen på gata. Fine setninger blir printet fra Powerpoint, rammet inn og hengt på veggen og klippet inn i stillingsannonsene av mennesker som ikke en gang har vært på gulvet og snakket med sine egne ansatte.
Det sier seg selv at det ender opp med å bli fjas.
Det blir nesten som disse bedriftene som hviner av lykke når de topper sånne lister over selskaper som forteller at «alle» har lyst til å jobbe der eller de som gnir seg i hendene når de får en gedigen søkermasse.
Jeg kaller det dårlig rekrutteringskommunikasjon.

Employer branding handler om å bygge sterke relasjoner til eksisterende og potensielle ansatte, det vil si hele reisen fra du hører om en virksomhet til du begynner å jobbe der, har det bra på alle måter og til og med velger å slutte med flagget til topps når den dagen kommer og du lever videre i rollen som en god ambassadør. Det er overraskende mange selskaper som ikke vet hvordan man bruker jobbsøkerprosessen til å utvikle sitt eget virksomhetsvaremerke, man får alt i fanget og klarer ikke en gang å se hva det er.
Er det mulig, liksom.
Ja, alt er mulig når man snakker om mennesker som egentlig burde jobbet med noe helt annet, spesielt de som sitter som rene ordremottagere og sjablongspikkere i bemanningsbransjen og som får seg til å kalle seg for «rådgivere» …
Grøss.

En jobbsøker tar med seg mer ut av en jobbsøkerprosess enn mange av de som skal ansette noen tenker over. Det kan være alt fra mismatch mellom innholdet i en stillingsannonse og hva man snakker om i den første introduksjonen til dårlig oppførsel i form av grill og drill på et eventuelt intervju.
Hvis man i det hele tatt kommer dit.
Det finnes nemlig litt for mange som grovsorterer en søknadsmasse basert på nisser og troll på en CV eller tåpelige tastetrykk i et digitalt rekrutteringsverktøy, enda flere som ikke gir tilbakemelding i det hele tatt og som ikke forstår hva som skjer når et menneske ser fram til et møte med et annet menneske.

En jobbsøker er morgendagens kunde, samarbeidspartner eller kanskje din fremtidige leder.
Tenk på den.
Tenk også på at det er du og ingen andre som kan være med på å påvirke hvordan en seriøs jobbsøker bør bli behandlet der ute, – klikk på bildet lenger opp og bruk et minutt på undersøkelsen.

Og du, – hvis du er lei av gode råd fra «eksperter» og «rådgivere» som ikke vet hva de snakker om og som har fått deg dit hvor du ikke helt vet hva du skal tro eller gjøre, så bør du bestille jobbsøkerboken min som gir deg motivasjon og innspill som hjelper deg på veien.