visjon og verdier

Verdikommisjonen

Visste du at det var på denne dag i 1998 (30. januar, red. anm.) at «Verdikommisjonen» ble oppnevnt av Bondevik-regjeringen for å debattere samfunnets verdier?
Nå vet du det.
De leverte en betydningsløs rapport og det var det.

Verdikommisjonen ble oppnevnt i kongelig resolusjon og inneholdt, foruten mandatet for kommisjonen, en gjennomgang av problemstillinger som Regjeringen oppfattet som særlig sentrale i en slik kommisjons arbeid. Hovedmålet med Verdikommisjonen var at den skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig «å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati».

Med utgangspunkt i hovedmålet og i mandatet, fastsatte styringsgruppa følgende delmål for kommisjonens arbeide:
– skape bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger
– bidra til analyse kunnskapsformidling om verdimessig utvikling og påvirkning
– identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer og drøfte mulige svar

Disse målene dannet utgangspunktet for en hel rekke prosjekter som Verdikommisjonen iverksatte eller deltok i iverksettingen av. De jobbet i tre år, arbeidet stanset opp ved en rekke anledninger for å sikre at arbeidet faktisk ble oppfattet som seriøst og at det fikk en eller annen form for lokal forankring som viste at det hadde noe for seg. De hadde ingen forhåndsdefinert mal, men jobbet under parolen som fortalte at veien ble til underveis.
Isolert sett en god greie.
De valgte å operere med en relativt åpen og omfattende definisjon av verdibegrepet for å unngå å gi svar på vegne av andre. De forsøkte å skape nysgjerrighet og begeistring samtidig som de ble møtt med motstand og latterliggjøring, kanskje mest fra de som ikke skjønte at målet ikke handlet om å nå fram til fastspikrede og endegyldige konklusjoner, men at det handlet om å inspirere og motivere til prosesser der verdier ble satt under debatt, basert på troen på at bevisstgjøring og diskusjon best skapes gjennom utfordringer og til og med gjennom provokasjon, alt sammen i tråd med et mandat som ba kommisjonen om å drøfte mulige svar på verdiutfordringer i samfunnet.

Jeg kom til å tenke på dette her om dagen, jeg hjelper et selskap med utforming av virksomhetsvaremerke og rekrutteringskommunikasjon, en spennende greie som har skapt litt engasjement og moro som begynte så smått på et møterom hvor vi var fire personer, en fra HR, en fra marked og en fra innkjøp.
Jeg var litt usikker på hvorfor sistnevnte var med.
Jeg var vel egentlig litt usikker på hvorfor HR og marked hadde sendt de aktuelle representantene sine i stedet for å ta med noen som skjønte litt mer av hva det egentlig dreier seg om, men det er en annen sak.
Det skulle endre seg.
Det gikk ikke lang tid før vi flyttet oss over til et litt større møterom, det var flere som hadde lyst til å komme med konstruktive innspill og ikke som en punktvis liste til linjeleder som måtte grine seg til godkjennelse fra sjefen sin som korrigerte med litt småpirk for å glede styret og toppledelsen.
Det er da det begynte å bli morsomt.
Hun ene fra HR fikk plutselig en del andre ting å gjøre, mens hun fra marked fikk øynene opp for at det kunne være en åpning for å bruke sin iboende kreativitet. Deretter dro vi ikke bare inn en og annen fra linjeledelsen, men mennesker som faktisk satt og jobbet med oppgaver som handlet om kjernevirksomheten deres. Det var som om det gikk opp et lys når de forstod viktigheten av å trekke inn virksomhetens egne ansatte i en ansettelsesprosess i stedet for å lese seg blinde på tall og symboler og nisser og troll på en CV.
Han fra innkjøp ble bare borte, han sluttet i selskapet like etter at vi følte at vi var godt i gang, men det var antageligvis ikke på grunn av dette prosjektet …
Eller, det vet jeg jo egentlig ikke noe om.
Jeg snakket ikke så mye med han.

Det er de ulike virksomhetenes visjon og verdier som definerer inspirasjonskilden for de ansatte. Noen kaller det spilleregler eller husordensregler, det er i og for seg en grei definisjon, men poenget er at du må vite om dem og følge dem.
Det handler om å passe inn.
Det handler også om å bli kjent med en mulig årsak til at du ikke fikk jobben du søkte på.
Ting som funker her funker ikke nødvendigvis der, og valg av ny arbeidsgiver bør henge sammen med hvilke verdier du støtter, det som danner grunnlaget for hvem du er og hva du står for og påvirker hva du liker, tenker, handler, drømmer om og hvordan du gjør jobben din og alt det andre som du foretar deg.
Det er ikke bare pjatt selv om det finnes noen HR-mennesker som får det til å virke som om det er det.
Det er en vesentlig del av hele pakka.
Du må huske på at alt dette som handler om verdier ikke begrenser seg til noe som du kan lese deg til med håp om å tilpasse deg eller skli inn i miljøet bare tittelen er riktig og lønna er god nok. Verdier er det du har med deg basert på oppvekst, miljø og erfaring.

Du har sikkert lest stillingsannonser og personalhåndbøker som beskriver hvordan enkelte virksomheter ønsker å fremstå, ord og setninger som ikke sier så mye om hvordan de faktisk er og blir oppfattet av de som egentlig bestemmer, – de som står på utsiden og som opplever virkeligheten. Kundegruppen min er ganske full av mennesker som føler seg lurt når hverdagens verdigrunnlag viser seg som noe helt annet enn hva de leste om i stillingsannonsen og hva de ble forført med på intervjuet.

Dersom du tar hensyn til dine egne verdier ved valg av jobb, har du større sjanse til å trives i jobben over tid. Det sier seg selv, – en arbeidsplass som ikke tilfredsstiller verdiene dine vil gi deg en arbeidssituasjon som du ikke vil holde ut.

Et godt karrieretips når du skal se deg om etter ny arbeidsgiver er å lage et eget sett med spilleregler eller husordensregler som omhandler deg selv.
Disse skal i størst mulig grad gjenspeile hvordan du er og ikke hvordan du ønsker å fremstå.
Dine egne sett med regler og skikk og bruk, om du vil.
Dersom du klarer å etterleve disse, kalles det integritet og det er noe som forutsetter en nådeløs nulltoleranse i forhold til utfordring av egen identitet.
Dersom du finner en arbeidsplass som matcher disse, vil du få det bra.
Dersom du skjønner hva jeg legger i begrepet «matche» …
Dersom du ikke klarer å identifisere dette på arbeidsplassen din, så foreslår jeg at du finner på noe annet før det er for sent.

Tilbake til Bondevik og gjengen hans, så dukket det opp mange ulike konklusjoner som følge av Verdikommisjonens arbeid, de fleste bekreftet at det hverken var en fiasko eller suksess selv om arbeidet ble oppfattet som relativt overflødig og argumentert som noe som ethvert fornuftig menneske ville ha understøttet på forhånd.

Du får WHITNEY HOUSTON med «I’m Every Woman»

Det store klimaspørsmålet

Det er sjelden jeg går i møter med noen som jeg ikke har googlet. Jeg ser heller ingen grunn til å ikke fortelle at jeg gjør det siden jeg er typen som er overrasket over at det fortsatt finnes så mange som hevder at de ikke gjør det og som til og med får seg til å mene at det er respektløst.
Noen av dem er gjerne typen som bare er DER når det kommer til sosiale medier, liksom.
Det finnes også noen som får seg til å si at man skal være forsiktig med å være forutinntatt.
Jeg kaller det noe annet.
Jeg kaller det å være forberedt.

Jeg satt og snakket med en dame i bemanningsbransjen her om dagen, hun ville ha meg inn i en rolle som rekrutteringsansvarlig hos en av kundene sine. Jeg har faren hennes i nettverket mitt og det var han som hadde tipset henne om at jeg muligens var tilgjengelig på arbeidsmarkedet, en greie som litt senere fikk meg til å tenke på om jeg takket ja til et møte på grunn av stillingen eller om det egentlig var på grunn av relasjonen til en god nettverkskontakt.
Nok om det.
Hun beskrev en stilling som kunne vært klippet ut fra mine egne nøkkelkvalifikasjoner.
Kanskje den var det, for alt jeg vet.
Hun slet litt når hun skulle snakke om et punkt som handlet om sterkt fokus på rekrutteringskommunikasjon, men jeg lot den passere siden dette er noe som er ukjent for de fleste i denne bransjen. Dessuten regnet jeg med at hun bare refererte fra en tekst som andre hadde utformet hvor hennes jobb begrenset seg til å matche søkebegrepene.
Da blir det som det blir.
– «Men du», begynte jeg når hun var ferdig med presentasjonen sin.
– «Fortell litt mer om selskapet».
– «Åh», smilte hun.
– «Det er bare så hyggelig der … fine lokaler og hyggelige mennesker … jeg føler meg skikkelig hjemme når jeg er på besøk hos dem».

Jeg hadde selvfølgelig googlet henne på forhånd og funnet en del informasjon som beskrev en jente med helt andre preferanser enn hva som var gangbart for meg. Ikke noe feil på jenta, for all del, hun var blid og sprudlende og søt og grei og gjorde så godt hun kunne. Det var bare det at hatten hennes ble for trang for hodet mitt, hun glemte at hun måtte ta på seg hatten til kunden sin og fortelle en historie som var relevant for meg og ikke en beskrivelse av seg selv og sitt. Man må tenke som en bruker og ikke som en annonsør, og det forutsetter selvfølgelig at man vet hva man snakker om, det som noen kaller forretningsforståelse og som kan forenkles til å handle om å vite hvorfor man går på jobb.

Litt senere fikk hun et spørsmål hvor hun bekreftet at hun bare hadde snakket med en fra personalavdelingen og en fra innkjøp, hun fra personal var bare så søt og grei og han fra innkjøp hadde vært norgesmester i noe som jeg ikke visste hva var bortsett fra at jeg skjønte at det ikke hadde noe med jobben hans å gjøre.
Kanskje jeg burde google det.
Hun la til at de hadde kule stoler på møterommet.
Ja, for det var jo bare der hun hadde vært …

De fleste feilansettelser har en sammenheng med klimaspørsmålet og henger ikke sammen med det som handler om å være «best kvalifisert», noe som er vanskelig å ta inn over seg fra sånne som lever i en verden hvor de tror at alt kan læres og som griner i mediene og legger til litt ekstra snert med å fortelle hvor urettferdig det er når de ikke får drømmejobben, inntrykk som pleier å bli fulgt opp av en selvtitulert akademisk autoritet som finner sitt snitt til å fortelle hvor opprørende det er å høre om flinke folk som ikke slipper til på grunn av samfunnsmessige strukturer. Kunsten er selvfølgelig å legge til noen rader om behovet for flere kvinner i ledende stillinger og hvor trist det er med kvalifiserte innvandrere i arbeidsledighetskøene, fritt fram for friske alternativer som klarer å holde liv i en debatt som de selv initierer for å grine til seg nye legater til en doktoravhandling som handler om noe som de selv aldri har vært en del av.
Grøss.

Klimaspørsmål og kulturdebatt på arbeidsplassen er ikke bare pjatt selv om det finnes en del HR-mennesker som får det til å virke som om det er det, – det kan være avgjørende for at du ikke kommer inn selv om du er «kvalifisert» og det kan være noe som holder deg der du er selv om du kanskje burde komme deg ut.

Jeg nevner i en del andre tekster at du kan være så «kvalifisert» du bare vil, men hvis du ikke passer inn så betyr det ingen verdens ting. Dette er det ganske mange mennesker som sliter med å forstå, de fleste når jeg tenker ordentlig etter, i hvert fall hvis man skal dømme etter hvordan man skal tolke karrieretipsene som finnes der ute som bekrefter at det ikke handler om noe annet enn å tilpasse seg og skli inn i miljøet bare tittelen er riktig og lønna er god nok.
Det sier seg selv at det blir feil.
Jeg valgte uansett å be henne sette opp et møte så jeg selv kunne finne ut om dette er et sted som rimer med noe av det som jeg ser i min egen krystallkule, men litt senere på dagen kom tilbakemeldingen om at det ikke ville bli noe møte. Hun kunne fortelle at de hadde foretatt en intern omrokkering hvor en jente fra regnskapsavdelingen hadde bestemt seg for et karriereskifte.
Too much information, really …


Det er for øvrig julestemning hos de som publiserer jobbsøkerboken min,
– fram til 2. desember får du 35% rabatt …

This could be Heaven or this could be Hell

Det er en kjent sak at de fleste mennesker velger å slutte på grunn av sjefen, alternativt miljø og omgangstone og visjon og verdier eller mangel på sådan, ting som henger sammen når alt kommer til alt, og når det kommer til dette som handler om «smarte intervjuspørsmål» så å lurer jeg på hvorfor det ikke er flere som undersøker hva slags lederstil som kjennetegner vedkommende som sitter foran seg i et intervju.
Nei.
Det er det ikke så mange som tenker på.
Det er mye viktigere å få jobben.

Jeg treffer en del av dem som sliter litt med å finne veien inn i nytt miljø etter å ha sett seg lei av tull og tøys hos arbeidsgiveren sin, det er ikke så rent sjelden jeg spør om de kan komme med eksempler på hvem de ser opp til som leder, mest for å få en slags pekepinn på hvordan de betrakter lederrollen med håp om at jeg kan unngå å trykke på knotter som får dem til å gå i den samme fella på nytt. Det er mange som ramser opp statsoverhoder, Mandela er en gjenganger selv om de ikke har truffet han, en og annen politiker og noen konger og den vanlige norske bermen som det er så mange som vil vise at de heier på. Det er i det hele tatt ganske få som kommer opp med noe annet som ikke oppfattes som utopisk, også med vissheten om at spørsmålet er hypotetisk.

De vil som regel inn for å tilhøre noe etablert, eller noe som de tror er etablert, de vet ikke en gang om de som gjorde det etablert fremdeles befinner seg der eller om dette er mennesker som har gått over til noe annet eller om den aktuelle rollen i det hele tatt gir anledning til at de kommer til å få noe med hverandre å gjøre.
Det er som om det oppleves som et slags krav, – dette vil jeg være en del av.
Det er i det hele tatt ganske få som tenker at de skal inn for å kunne påvirke eller utfordre.

Jeg har fått dette spørsmålet selv, og da nevner jeg Petter Stordalen. Jeg liker helhetstankegangen hans, at alle ansatte er like viktige, og spesielt dette som handler om hva han tenker når han skal ansette noen, – han ansetter alltid folk som er bedre enn seg selv.

«Nordic Choice hadde aldri blitt til det som det er i dag om vi ikke alltid jakta på de folka som kan det jeg ikke kan, og som kan utfylle organisasjonen vår … jeg simpelthen elsker å møte folk som kan noe jeg ikke kan, jeg ønsker å bli utfordra … hver dag … nye ideer og kunnskap begeistrer meg …»

De har fokus på at det er fellesskapet som utgjør det sterkeste konkurransefortrinnet, og kulturbygging er en lederbeslutning som ble forankret for lang tid siden – kulturbygging med fokus på «bygging».

Jeg savner flere aktører som tenker sånn, eller som tør å tenke tanken på at de kanskje skal begynne å tenke sånn bare de kommer i gang og kanskje kan få inn noen som kan begynne å stake opp litt.
Det er et scenario som jeg ser i min egen krystallkule.
Det er min «drømmejobb».
Det er i hvert fall en av dem.
Jeg er sikker på at hvis Petter Stordalen hadde ringt meg i morgen, eller i dag eller hvilken som helst dag, og spurt om jeg vil jobbe hos han, så tror jeg at jeg hadde stilt spørsmål til meg selv om dette i det hele tatt hadde vært noe for meg, tingene er på stell og funker som faen. Men for all del, ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der og mennesker kommer og går.

Jeg trigges av de som har mye ugjort, og kjenner flere som rynker på nesa når jeg nevner NAV som en potensiell arbeidsplass, et sted med ansatte som har utfordringer som de ikke vet om og som heller ikke bryr seg om det som de ikke vet om for det har de kanskje ikke godt av, noe må det jo være men jeg vet ikke hvordan de tenker eller om de tenker på det i det hele tatt.
Nei, Morten.
Ærlig talt, der går det jo ikke an å jobbe.
Der hadde du brent deg opp raskere enn du rekker å si pffft.
Ha, tenk at jeg nevner Nordic Choice og NAV i samme tekst, men tenk om NAV kunne se og lære og ta til seg noe av det som Petter Stordalen har fått til.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Her har vi våre ferdigspikkede sjablonger hvor alt som renner utenfor går i det store sluket.

De snakker om «trygderevolusjon» og «reform» og mye annet svada som bare er ord som skal sikre deres egen eksistens for å vise at det er noe på gang, ett eller annet som ingen vet hva er og som aldri kommer til å bli noe annet enn bare ord.

Utfordringen ligger selvfølgelig i menneskene. Jeg skriver «selvfølgelig» siden ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der, hvis det mot formodning er noen som forsøker å yppe seg, så får de tidsnok høre hvordan vi gjør det her i huset.
Jeg kjenner flere som har forsøkt seg.
Nei.
Det er ikke sånn vi gjør det her, sier hylekoret som hverken har peiling på hva de skal gjøre eller hvorfor de skal gjøre det eller hva som skjer hvis de gjør det.
Vi må få inn noen som kan sørge for at det ikke skjer så mye.
Vi må få inn noen som kan sørge for at vi kan fortsette som før.
Vi.
Sånn er vi.
Jeg lurer på hva Petter Stordalen hadde gjort hvis han hadde fått en drømmedag hos NAV.
Samlet inn alle romnøklene, kanskje.
Sjekka dem ut en etter en.
Han sier jo selv at han ikke hadde fått til en dritt hvis han ikke hadde fått tak i alle de flinke folka som jobber sammen med han og som alle er med på å gi gjestene sine positive opplevelser som gjør at han kan selge de bæra han har. Det begynner med deg sjæl og det vet Petter Stordalen, han har vært der selv, ikke på NAV, men i den fasen hvor han visste hva som skulle til.

Jeg snakker en del om kultur og verdier og holdninger på arbeidsplassen, skriver litt om det også, og bruker en del tid på det som kalles rekrutteringskommunikasjon.
Begge veier.
Det er jo der det begynner, og de fleste vet at det er lurt å begynne i den riktige enden.
Rekrutteringskommunikasjon handler om å tiltrekke seg riktig kandidat og ikke x antall søkere. Det finnes mange jobbsøkere som er veldig gira på å finne ut hvor mange som har søkt på den samme stillingen, noe som kanskje har en sammenheng med denne tåpelige konkurransetankegangen som skyldes «eksperter» som til stadighet messer om hvordan du kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Grøss.
Det finnes noen som viser til at det kan ha betydning for selvfølelse og annet svada, den skal liksom vokse dersom man konkurrerer med x antall andre mens det i virkelighetene ikke er noe annet enn taperens trøst. Det blir det samme fra den andre siden når en eller annen gjøk påfører et søkertall i avslagsbrevet som skal bekrefte hvor tiltrekkende de er og hvor flinke de har vært til å sile ut den beste av de fleste.

Jeg fikk et brev her om dagen, jeg har søkt på en stilling i NAV (!), en stillingsannonse som var så spisset og kompleks at det luktet internrekruttering lang vei. Det sto at de hadde totalt 188 gode kandidater, jeg driter i hvor mange de hadde siden jeg ikke fikk være med, men jeg stusser likevel på antallet.
Ikke faen om det finnes 188 gode kandidater til denne rollen.
Jeg fikk lyst til å be om søkerlista, vi prater jo om en offentlig aktør og da kan man få denne hvis man spør, men jeg gidder ikke senke meg til et lavmål som får meg til å bli oppfattet på samme måte som de som griner i mediene for at de føler seg urettferdig behandlet, man kan jo lure på om de som føler seg forbikjørt eller overkjørt har det godt med seg selv hvis de «vinner» en sak og får jobben som de mener at de har «krav» på. Det er sikkert dødskult å gå på jobb når man vet at de andre menneskene på arbeidsplassen ikke liker deg eller ser deg som en trussel.
Det er sånn jeg har det nå.
Jeg vet at jeg hadde blitt en trussel, og legger ikke to pinner i kors for å si det som det er.
Jeg vet hvordan de har det.
Jeg vet hvordan de vil ha det.
Tenk om Petter Stordalen hadde gitt faen i sine egne ansatte, bare latt dem sitte og schlafe i de kule sofagruppene sine og ikke gløttet på et øyelokk når en sliten gjest spør hvor han kan finne dobørsten.

DASS2

Jeg regner med at den gode kandidaten har sittet i rollen en lang stund allerede, en person som har tråkket rundt i gangene på praksisplass eller som vikar for en som er langtidssykmeldt, for de er det mange av, en som er «en av oss» og som hverken ypper til at det kan skje noe eller som oppfattes som en trussel for de som vil at alt skal fortsette som før.
Hemmeligheten ligger i å skjule sin manglende virksomhetsforståelse med å lyse ut stillingen fordi noen har skrevet i et eller annet regulativ at det er sånn det skal være.
Snakk om å kødde med seriøse jobbsøkere.
Snakk om å kødde med de som har lyst til å gjøre en forskjell og som vet hva som skal til, de som har peiling på hva de skal gjøre og hvorfor de gjør det og hva som skjer hvis de gjør det.
Jeg vet hvor dobørsten er.
Jeg vet hvordan den skal brukes og er heller ikke redd for å bruke den.


.

Anbefalt tekst:
Private Dancer

Gummistrikker og glowsticks

Jeg var på vei ut av lokalet etter et kort foredrag da han trakk meg litt til side og spurte om jeg var noe særlig på arbeidsrett.
– «Jo», svarte jeg.
– «Jeg kan godt si at jeg har fått med meg en del, men det dreier seg jo stort sett om å lese lovverket og tolke tekstene på den måten som rimer med saken … utfordringen er som regel å holde seg til det som står der, holde fast ved det, mener jeg».
– «Ja», smilte han.
– «Det er jo det jeg også mener, men nå har jeg en dame som skal gå til sak mot oss».
– «Sier hun at hun skal gå til sak eller skal hun gå til sak?»
– «Nja», nølte han.
– «Vi er ikke der enda … hun har brust litt med fjæra og og nå har hun selvfølgelig sykemeldt seg …»
– «Det er jo ingen bombe», smilte jeg.
– «Nei, de har det med det … starter mye styr og gjemmer seg under senga …»
– «Hva er greia?»
– «Det begynte som en løs prat i lunsjen», svarte han.
– «Hun fortalte at hun hadde gått på kurs og lært seg litt om ledelse … ikke noe kurs fra oss, med andre ord … jeg visste ikke at hun gikk på BI en gang, jeg … nok om det, hun ville gjerne diskutere en ny rolle som kunne gi lederansvar … men Sigrid, sa jeg … vi er seks ansatte som jobber i et lite trykkeri, vi har da ikke behov for flere ledere … vi trenger selgere med kundeportefølje … og da spurte hun om jeg ikke syns hun var bra nok, hun jobber som selger … vi har to selgere i tillegg til meg og sliter med å få tak i flere … og da svarte jeg at jo, hun solgte bra hun, i hvert fall som forventet, men så var det som om jeg måtte minne henne på at det var hun som hadde tatt initiativ til å snakke om en ny rolle og da sa jeg at denne rollen ikke finnes i selskapet».
– «Og så?»
– «Eh … hva mener du?»
– «Og så», gjentok jeg.
– «Det er jo ikke noe sak dette her, hun kan jo ikke forvente at arbeidsgiveren hennes skal finne opp en stilling til henne fordi hun plutselig har funnet ut at hun har lyst til å gjøre noe annet … da er det jo bedre at hun finner seg en ny arbeidsgiver».
– «Ja», smilte han.
– «Det er det jeg også sa … jeg sa det ikke på den måten, da … men jeg sa at vi ikke har noen andre stillinger, og i hvert fall ingen lederstillinger, tenkte nesten at jeg skulle fleipe med å si at hun hadde nok med å lede seg selv, men lot det være … og det var da hun spurte om jeg oppfordret henne til å slutte … hva gir du meg … jeg måtte fortelle henne at dette fikk være hennes valg og at dette ikke var noe tema hos oss … og det var det, egentlig … dagen etter sendte hun en tekstmelding om at hun var sykemeldt».
– «Jeg syns det er trist at det finnes sånne leger», begynte jeg.
– «Snakk om å legge forholdene til rette for et puslingsamfunn … hva skjer videre?»
– «Nei», nølte han.
– «Nå er hun sykmeldt ut august og da forholder jeg meg til det … du kan sikkert begynne å se etter en selger for meg, for å si det sånn».
Jeg nikket.
– «Tenk deg», fortsatte han.
– «Nå skal hun gjøre seg klar for en lederstilling, tatt kveldskurs på BI og tror at ledelse kan beskrives mellom stive permer … men for å spole tilbake, så tenker jeg tanken på at hun kommer til å grine i VG og mane fram en sluttpakke eller noe annet piss … sorry språkbruken, men jeg innrømmer at jeg blir litt oppgitt …»
– «Skjønner deg godt», svarte jeg raskt.
– «Det kryr av sånne som krever ditt og krever datt, men for all del … hun har jo ingen verdens ting å komme med i forhold til arbeidsgiveren sin, hvis hun velger å si opp så har hun kontraktsfestet lønn i oppsigelsestiden men det forutsetter jo at hun jobber, hvis hun er sykmeldt så får hun lønn fra arbeidsgiveren i seksten kalenderdager … folketrygdloven kapittel åtte, eller noe sånt … arbeidsforholdet opphører likevel ikke før oppsigelsestidens utløp, men det virker kanskje ikke som om hun har tatt dette med i betraktningene sine … slapp av, du sitter tørt».
– «Det er sånne jeg leser om», sukket han.
– «Og plutselig har jeg en i mine egne rekker … er mest skuffet over meg selv for at jeg ikke har fanget opp noe av dette … hun selger greit og gjør det hun skal og viser at hun har det bra og alle er glade og sånt … men plutselig forteller hun at hun vil gjøre noe annet og slår seg vrang, får jeg det ikke sånn og sånn så gidder jeg ikke, hva faen er det for noe …»
– «Sikkert noe hun har lært på BI», smilte jeg.
– «Ja, det forundrer meg ikke … jeg visste som sagt ikke en gang at hun gikk på BI, men på den annen side så er jo ikke dette noe vi har noe med … hun hadde jo aldri fått dekket sånne kursutgifter hos oss, mener jeg … men jeg er enig med deg, det som er skremmende er at det er så mange av dem … man kan lure på hvor de tar det fra … er dette sånne ting som du avdekker i rekrutteringsprosjektene dine … på intervjuer, og sånt?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Jeg får jo kandidatene til å beskrive overgangene, det er de som er interessante og det er disse som skaper spenningsnivåene … arbeidsinnhold er som regel noe som det ikke er så aktuelt å bruke masse tid på siden det er informasjon som er kjent fra før, men overgangene gir et innblikk i holdninger og verdisyn, egenvurderinger og ikke minst refleksjon, det er overraskende mange som ikke tenker på dette i rekrutteringsprosjektene sine men det henger kanskje sammen med at det har blitt litt for mange av disse som er mer opptatt av prosess enn innhold … når man snakker om alle disse som det kryr av der ute, de som krever ditt og krever datt, så er det jo ganske mange som snakker om dem men ikke så mange som gjør noe … det er jeg ganske lei av, men tenker selvfølgelig tanken på at det er den samme ulla på innsiden … man kan jo bare spekulere i hvordan det vil komme til å bli».
– «Ja, du sier noe … du leste sikkert den greia i … tror det var i Aftenposten, om hvor lett det er å få sykemelding … norske leger bruker kreative betegnelser når de ikke finner en underliggende medisinsk forklaring for å skrive ut sykemelding og ikke får seg til å si at man må ta seg sammen».
– «Så den», nikket jeg.
– «Trøtt og slapp, var det ikke?»
– «Jo … ganske utrolig hvordan det har blitt … tror det er mange som burde komme seg inn i skammekroken med tanke på alt som de finner på … som om hele livet er en eneste lang diagnose … jeg leste en annen tekst om en som trakk fra hverandre påstanden om at nordmenn er i bedre form enn noen gang, han slaktet disse jævla treningstedene hvor man lar seg tvinge til å bevege seg i takt og uniform og dro fram det paradoksale med at det ikke er så mange som snakker om behovene for kunstig stimuli for å tvinge seg gjennom de trange sjablongene … ha, det må jeg si, har en nabo som tar bussen til treningssenteret for å løpe på en tredemølle … hva faen er det, liksom».
– «Svarte tights og glorete overdel?»
– «De ligner på glowsticks», smilte han.
– «På alle måter, egentlig …»
Jeg nikket.
– «Nei, du får skaffe meg en selger med litt lenger kapasitet enn disse duracellkaninene, regner med at du skjønner hva jeg vil ha … gjerne en som er litt voksen og som har lært noe … ja, du veit …»
– «Skal se hva jeg finner», smilte jeg.
– «Og ellers?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Skjer jo ikke så mye på denne tiden, da … folk er mest opptatt av å snakke om hva de gjorde i ferien og hvor varmt det har vært og sånt … jeg strekker ferien litt lenger og koser meg hjemme med bikkja».
– «Skal du ikke få deg en ordenlig jobb snart?»
– «Jobber med saken», smilte jeg.
– «Du kan begynne hos meg … kan sikkert finne opp en stilling til deg, jeg».
– «Det kan du helt sikkert», flirte jeg.
– «Men jeg kjenner deg alt for godt til at jeg vil ha deg som kollega».

Jo, en ting til:
Jeg minner om den nye gruppen jeg har laget på LinkedIn som respons på et savn etter et forum for mennesker som ønsker å servere karrieretips og som en nyttig «base» for de som ser etter nye utfordringer.