voldtektsløgn

Det bare skjedde, liksom

Det var når Andrea hadde lest et utdrag fra boken vår at vi begynte å snakke om det.
Ny bok.
Ny film.
Kanskje bare bok.
Det var på den samme måten som det pleier å være når vi gjør noe som vi syns er fint og som skaper en tankerekke.
Kreativitet er medfødt.
Kreativitet er en egenskap som har en lei tendens til å bli ødelagt av sånne som er lønnet for å lære folk til å lukke øynene for alt som ikke rimer med sin egen virkelighet.

Jeg vet at det finnes folk som rynker på nesa når vi sier at voldtekt er en del av historien til forholdet vårt, men de forsøker å skjønne poenget når de får høre hvordan det formet oss og noen påfølgende prosjektbeskrivelser med jenter som har opplevd kjipe ting.
Det er da de skjønner at vi vet hva vi snakker om.
Vi har valgt en foreløpig arbeidstittel som er den setningen som står som en gjenganger for de som omsider finner en anledning til å snakke om det, – gjerne med venninnen sin mens de sitter i en sofa og drikker te:
Det bare skjedde, liksom.
Det er foreløpig arbeidstittel og sikter til de som ikke sier noe før det er mange andre som sier noe og som utløser en hype som de benytter anledningen til å kaste seg på.

Det skal handle om jentene på danseskolen som plutselig finner ut at de ikke syns det er noe gøy å danse lenger når den kjekke instruktøren viser at han ikke bryr seg om det som skjedde.
Det bare skjedde, liksom.
Det skal handle om jentene som bytter skole når fadderuka er over og han som hadde så mye fint å si ikke har så mye mer å si om det som de selv har lyst til å snakke om.
Det skal handle om jentene som er fulle på ferie og flørt og som blir med på hotellrommet til den kjekke gutten som danset så kult og som var så kul at de følte seg som ingenting og som litt senere fikk dem til å føle seg enda mindre enn ingenting og hva er man da, liksom.
Det skal handle om jentene som sier opp jobben når de våkner opp fra firmafesten og sjefen sier at han oppfattet det som skjedde som noe som bare skjedde.
Det var jo bare morsomt, ikke sant.
Vi er jo voksne mennesker, er vi ikke?

Det skal handle om jentene som lukker øynene når de omsider får seg til å si at de tror at de har blitt voldtatt, – denne setningen som er ganske tøff for jentene som vet at de har blitt voldtatt og som ikke er så begeistret for naive jenter som søker tåpelig trøst og vinning basert på dårlig dømmekraft.

Det blir en stygg historie som kommer til å få batikkfeministene til å gå bananas.
Emneknagg føkk ju tu, liksom.
Vi har en hel haug med historier, men vil gjerne ha flere. Hvis du kjenner noen som kjenner noen som kan tenke seg å dele sin historie med oss, så kan du be vedkommende sende en melding:
andrea.dziubenko@gmail.com


.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.